Når man skal nevne 1920-tallets Kaptein Munk (Olaf Wilhelm Erichsen, 1870-1946) er det viktig å huske at mannen var rasist, og ga ut bøker med titler som “Den hvite races selvmord” (1915). Enhver henvisning til hans tekster vil derfor hovedsaklig være av historisk interesse.

Munk hadde mange holdninger som var typiske for sin tid. Jeg har lest inn en tekst han publiserte i Arbeiderbladet i 1926. Her beskriver han et fremtidig utopisk samfunn som er splittet mellom de intelligente, de såkalte “hjernene”, “musklene” eller arbeiderne og bøndene. Så følger en typisk Hegeliansk konflikt hvor tese blir fulgt av anti-tese og så syntese.  Arbeiderne gjør opprør mot de intelligente, men blir utslettet av dem. Til slutt sulter hjernene ihjel fordi de er avhengige av arbeiderne. Igjen står bonden som den fremtidige seierherren. Dette er god gammeldags klassekamp med sterke biologiske undertoner, og grenser opp mot nazisme.

Som fremtidsvisjon er dette kanskje ikke så veldig ulikt H.G. Wells sin bok Tidsmaskinen (The Time Machine, 1895) som også beskriver et fremtidig samfunn hvor økonomiske forskjeller til slutt ender opp i biologiske grupper, som kjemper mot hverandre. Wells var imidlertid ingen rasist. Vi må også huske at Munk skrev sine verste ting i en tid før nazistenes grusomheter. Han ble visstnok desillusjonert av tyskernes invasjon i 1940, og publiserte lite etter det.

Lytt derfor til Kaptein Munk nedenfor, og ta hans svære popularitet på 1920-tallet som uttrykk for hvor vanlige rase-og klasse tenking var i hans samtid. De to ble ofte kombinert i et felles tankesystem.

Øvre Richter Frich (1872-1945)

Øvre Richter Frich (1872-1945) var ifølge professor Willy Dahl “den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag, og det er klare fascistiske trekk i alt han har skrevet”. Men det fantes knapt noen mer populær norsk forfatter på 1920-tallet. Akkurat som Stein Riverton og Kaptein Munk hadde Frich et solid tak på leserne, og mange av holdningene han forfektet var typiske for tiden.

Filmplakat for stumfilmen Die Goldene Pest (1921).

Mellomkrigstiden var i USA tiden for den såkalte “pulp-litteraturen”, underholdningslitteratur trykket i magasiner av papir av lavere kvalitet.

Frich er en av få forfattere i Norge som skriver på en måte som gjør ham beslektet med de amerikanske pulp-forfatterne. Som dem er han svært underholdende.

I Tyskland lagde de til og med en stumfilmversjon av Fjeld-boken Den gyldne pest. Selv i dag er det mange som lar seg forføre av hans “blonde kjempe” Jonas Fjeld.

• Les Steffen Kvernelands fantastiske tegneserieversjon av “Jonas Fjeld: De knyttede never” 
• Lytt til Sagaen om Jonas Fjeld på NRK.no

Rudolf Muus var kongen av sin tids norske populærlitteratur. Han var vulgær, han var banal, han var sentimental. Kort sagt, han hadde det som trengtes for å engasjere de store massene. Filmen Trysil-Knut (1942) med Alfred Maurstad var delvis basert på en roman av Muus. Les en biografi av Rudolf Muus på NB.no eller hør podcasten nedenfor.

Les en novelle av Rudolf Muus