Når man skal nevne 1920-tallets Kaptein Munk (Olaf Wilhelm Erichsen, 1870-1946) er det viktig å huske at mannen var rasist, og ga ut bøker med titler som “Den hvite races selvmord” (1915). Enhver henvisning til hans tekster vil derfor hovedsaklig være av historisk interesse.

Munk hadde mange holdninger som var typiske for sin tid. Jeg har lest inn en tekst han publiserte i Arbeiderbladet i 1926. Her beskriver han et fremtidig utopisk samfunn som er splittet mellom de intelligente, de såkalte “hjernene”, “musklene” eller arbeiderne og bøndene. Så følger en typisk Hegeliansk konflikt hvor tese blir fulgt av anti-tese og så syntese.  Arbeiderne gjør opprør mot de intelligente, men blir utslettet av dem. Til slutt sulter hjernene ihjel fordi de er avhengige av arbeiderne. Igjen står bonden som den fremtidige seierherren. Dette er god gammeldags klassekamp med sterke biologiske undertoner, og grenser opp mot nazisme.

Som fremtidsvisjon er dette kanskje ikke så veldig ulikt H.G. Wells sin bok Tidsmaskinen (The Time Machine, 1895) som også beskriver et fremtidig samfunn hvor økonomiske forskjeller til slutt ender opp i biologiske grupper, som kjemper mot hverandre. Wells var imidlertid ingen rasist. Vi må også huske at Munk skrev sine verste ting i en tid før nazistenes grusomheter. Han ble visstnok desillusjonert av tyskernes invasjon i 1940, og publiserte lite etter det.

Lytt derfor til Kaptein Munk nedenfor, og ta hans svære popularitet på 1920-tallet som uttrykk for hvor vanlige rase-og klasse tenking var i hans samtid. De to ble ofte kombinert i et felles tankesystem.